Er det nok filosofi nå?

(lengre versjon av essay skrevet i 2012, aldri trykket)

«Filosofien er død». Ordene tilhører den verdenskjente fysikeren og kosmologen Stephen Hawking, som sin seneste bok, The Grand Design (Hawking og Mlodinow 2010), hevder at filosofien ikke lenger «holder tritt med moderne fremskritt i vitenskap, særlig fysikk».  Hawkings polemikk satte i gang en debatt om forholdet mellom filosofi og vitenskap som fortsatt pågår. I intensitet og faglige skillelinjer (humaniora versus naturvitenskapene) kan debatten ligne på postmodernismestriden og «vitenskapskrigene» på 80- og 90- tallet. Forskjellen denne gang er at det nå er analytiske filosofer, i den angloamerikanske tradisjonen, som i lang tid har sett på seg selv som allierte med naturvitenskapene, som får gjennomgå. Selv om frontene er harde kan utfallet bli utelukkende positivt: Et mer selvbevisst og konstruktivt samspill mellom filosofien og naturvitenskapene.

Stridens kjerne dreier seg om forholdet mellom naturvitenskap og to distinkte grener innenfor filosofien; Metafysikk, og vitenskapsfilosofi. Metafysikk – i angloamerikansk analytisk drakt – er forsøket på å forklare-/gjøre rede for-/forstå virkelighetens grunnleggende struktur. Klassiske spørsmål som behandles i metafysikken er spørsmål som: Hva er et objekt? Er alt som finnes fysisk? Er noen strukturer i virkeligheten mer fundamentale enn andre? Hva betyr det at et noe vedvarer over tid?

Vitenskapsfilosofien er forsøket på å gjøre rede for prinsippene-, logikken, metodene og sannhetskriteriene som kjennetegner, eller bør kjennetegne, moderne vitenskap. Vitenskapsfilosofiske spørsmål er eksempelvis: Hva kjennetegner en suksessfull vitenskapelig teori? Hva mener vi når vi sier at ting vi ikke kan observere direkte, men som spiller en rolle i viktige teorier (f.eks nøytroner og protoner), finnes?  Når bør en vitenskapsmann forkaste en teori?

I den aktuelle debatten har vitenskapsfilosofien fått kritikk for å være unyttig, mens metafysikken har fått kritikk for å ignorere funn i moderne fysikk som har relevans for dens spørsmål- og som i mange tilfeller vil utgjøre svar på disse spørsmålene.

Trefninger. Hawkings kritikk oppstod ikke i et vakuum. Allerede fjorten år tidligere skriver den nobelprisvinnende fysikeren Steven Weinberg, i boken Dreams of  a Final Theory (Weinberg 1994) at filosofien som regel har påvirket vitenskapen «på en negativ måte».  En annen nobelprisvinner som uttrykte skepsis til filosofiens verdi var fysikerguruen Richard Feynman, som ved et tidspunkt skal ha uttalt at “Vitenskapsfilosofi er like nyttig for vitenskapsmenn som ornitologi er for fugler”.

Debatten har økt i styrke det siste året, og stormkastene har funnet sted rundt en av fysikkens fremste populariserere: Lawrence Krauss. Krauss` nye bok A Universe from Nothing: Why There is Something Rather Than Nothing (2012) hevder at fysikken har svaret på et av de mest fundamentale spørsmålene menneskeheten har stilt seg: Hvorfor finnes det noe I det hele tatt? Bokens hovedargument er at kvantemekanikken kan forklare hvordan materie oppstår fra «ingenting» , som i boken forstås som «vakumtilstander» i kvantefysikken. Krauss hevder at fysikken nå har funnet ut hva ingenting «er» (selvmotsigelsesfare!), og at filosofene nå må overlate diskusjonen om ingenting og eksistens til naturvitenskapene.

Hvordan man kan gi innhold til begrepet «ingenting» er et spørsmål som har blitt behandlet i moderne analytisk filosofi. Reaksjonene på Krauss` bok skulle heller ikke la vente på seg. I en kompromissløs anmeldelse i New York Times får Krauss gjennomgå av David Albert – professor i fysikkens filosofi på Columbia University. Albert, som også har en doktorgrad i teoretisk fysikk, hevdet at Krauss` definisjon av «ingenting», dvs. kvante-vakumtilstander, alikevel var “noe”, og at fysikken følgelig ikke per nå er I stand til å svare på spørsmålet om hvorfor det finnes noe fremfor ingenting (for en klassisk filosofisk behandling av dette spørsmålet, les Derek Parfit`s glimrende essay «Why anything? Why this?»).

I et infamt intervju i Atlantic slo Krauss tilbake med følgende: «hver gang det gjøres et fremskritt i fysikken, trer fysikken inn på de områdene filosofene nøysommelig har gjemt unna for seg selv….(filosofien) har ingen påvirkning på fysikken I det hele tatt…..så det er vanskelig å forstå hva som rettferdiggjør det. Så jeg vil si at spenningen oppstår fordi folk i filosofien føler seg truet, og de har all grunn til å føle seg truet, fordi vitenskapen gjør fremskritt mens filosofien ikke gjør det. «

Og slik har det pågått. Filosofen Massimo Pigliucci har anklaget Krauss for å ha et «vitenskapelig ødipuskompleks» (filosofien var vitenskapens mor),  Krauss har kalt Albert en «tåpelig filosof», og Krauss` venn stjernefilosofen Daniel Dennett har forsøkt å få Krauss til å unnskylde hele saken, med det utfall at Krauss skrev en «beklagelse» i Scientific American som istedenfor å være en beklagelse var en enda hardere polemikk som gravde skyttergravene dypere.

Alt må bort! Lignende kritikk av moderne filosofi har også kommet fra internt hold. Et eksempel er boken Every Thing Must Go: Metaphysics Naturalized, fra 2007, som på mange måter foregriper kritikken fra Hawking og fysikerne. I denne boken hevder forfatterne – som alle er filosofer – at mye av moderne filosofi «ikke bidrar med noen ting til menneskelig kunnskap», og at bidragsyterne til samtidig metafysikk «kaster bort sitt talent». Problemet, slik forfatterne ser det, er at dagens metafysikere i for liten grad vier oppmerksomhet til forskningsfronten i fysikken, samtidig som de bruker for mye tid på konseptuell analyse av typen «hva er (sett inn et begrep som brukes i fysikken her). Dette mener forfatterne er en skandale fordi nye funn i fysikken gir grunn til enten å forkaste en rekke metafysiske påstander, eller se på dem som meningsløse. Et eksempel er idèen om at virkelighetens minste bestanddeler er evigvarende atomiske punktstørrelser, som gir oppgav til alle ovenforliggende strukturer ved å arrangere seg på ulike måter, og at kausalitet forekommer når disse partiklene kolliderer med hverandre – et bilde som strider mot kvantefysikkens redegjørelse for hva som foregår på partikkelnivå. Ladyman og co konkluderer med at metafysikken må gjenskape seg selv som naturvitenskapenes tjener, og innfinne seg i en vaktmesterrolle hvor filosofens gjøremål er å vise hvordan ulike teorier og områder i naturvitenskapene kan passe sammen i et «enhetlig verdensbilde.»

Sokal affæren v. 2.0? De siste årenes trefninger mellom naturvitenskapene og filosofien er som kjent ikke de første i sitt slag. En velkjent forløper finner vi i de såkalte «vitenskapskrigene» som foregikk på 80- og 90-tallet. En av de mest kjente episodene i denne krigshistorien er den såkalte sokal affæren, hvor fysikeren Alan Sokal sendte inn en selvkomponert parodi på postmoderne vitenskapshermeneutikk som inneholdt en rekke absurditeter, umuligheter og feilaktigheter om fysikk, som at kvantemekanikken var sosialt konstruert. Artikkelen ble publisert i tidskriftet Social Text, hvorpå Sokal senere avslørte «spøken» og brukte det til å illustrere den kontinentale postmoderne vitenskapsfilosofiens problematiske forhold til naturvitenskapene (eksemplifisert ved forfattere som Derrida, Kristeva, Lacan, Deleuze etc.) .

Dagens debatt er imidlertid meget forskjellig fra vitenskapskrigene, og på mange måter sårere for den akademiske filosofien enn Sokal-kontroversen.  Denne gangen er det filosofer som på mange måter ser på seg selv som vitenskapens forsvarere som blir angrepet. Filosofi i den angloamerikanske analytiske tradisjonen. En tradisjon som i det siste århundret har vært opptatt av å forsvare naturvitenskapene, klart språk, logikk og en aversjon mot kontinental sjargong og sannhetsrelativisme. Med andre ord har partene som under vitenskapskrigene hadde «Franske sjarlataner» som felles fiende, endt opp i en konflikt med hverandre. Det er fra gamle venner man skal ha det, altså.

Lyspunkter. Debatten slik den står i dag preges av misforståelser og stråmannsvirksomhet på begge sider. For det første ser de filosofikritiske stemmene fra naturvitenskapelig bort ifra en rekke bidrag som filosofien har kommet med til naturvitenskapene. Det finnes for eksempel en rekke filosofer som har tvunget fysikken, og kanskje særlig kvantefysikk, til å tenke grundigere rundt tolkningene av fundamental fysikk. Her er nevnte David Albert`s bok «Quantum Physics and Experience» et godt eksempel. I boken påpeker Albert en rekke logiske og konseptuelle problemer ved ulike tolkninger av kvantefysikkens resultater, som igjen har stimulert  teoretiske bidrag i kvantefysikken. Et annet eksempel er Samir Okasha`s arbeider innenfor biologiens fysikk. Okasha forsøker i boken (tittel på OKASHA boken her)  å utvikle et systematisk teoretisk rammeverk for å tenke rundt det såkalte «seleksjonsnivåproblemet» i evolusjonær biologi, som gjelder hvilket nivå evolusjonen virker på – individer, grupper, gener, eller hele arter. Okashas rammeverk har senere blitt brukt av en rekke fremstående biologer, og Okasha har etter hvert blitt en standardreferanse i evolusjonsbiologi.

På den andre siden har naturvitenskapenes utfordring til filosofien blitt møtt av en stadig større vilje til å trekke på empirisk forskning i filosofisk arbeid. Undergrener av filosofien som «Philosophy of Biology», «Philosopy of Economics» og «Philosophy of Physics» har utviklet seg til akademiske industrier, og konferanser arrangeres for å bringe sammen vitenskapsmenn og filosofer i de respektive områdene. Et fremstående eksempel er den nylige konferansen «Moving Naturalism Forward», som ble holdt i desember 2012 for å bringe filosofer og vitenskapsfolk sammen for å diskutere forholdet mellom vitenskap og vitenskapelig informert filosofi. Konferansen inkluderte en rekke store navn som filosofene Daniel Dennett, Don Ross og Alex Rosenberg, biologer som Richard Dawkins og Jerry Coyne,  samt fysikere som Steven Weinberg og Sean Carroll. Konferansen ligger i sin helhet ute på youtube. Samtidig dukker det i økende grad opp forsøk på å bygge bro mellom naturvitenskapene og filosofi.  I år kommer samleverket «Scientific Metaphysics» ut på Oxford University Press, hvor redaktørenes mål er å presentere en metafysikk som kan være av nytte for naturvitenskapene.

På tross av hard polemikk, peker de sistnevnte trendene i utelukkende positiv retning. Mot en mer vitenskapelig informert analytisk filosofi, og mot en naturvitenskap som kan lære å anerkjenne filosofiens nytte.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s